.... Jeg heter Laika!
     
 
   







 
 
 

Standardbeskrivelsen for:
Tibetansk Spaniel

Utvidede stamtavler for våre hunder:


Innhold:
Laika sine røtter
Laika sin historie

 
"Ja, Laika det er meg det, bare så du vet det ..."


Laika sine røtter...
Laika's fulle navn er: Lo-Fot-Tibben Laika, hun er født den 20. oktober 2005 i Ballstad, i Lofoten; Nordland. Her har vi stamtavla til Laika så langt tilbake som til tippoldeforeldrene hennes:

Mango's Ta-Ran
født 28. september 2001
Shangri-La's Ferrari
(N S UCH)
Clydum
Team Choice
Clydum Special Vintage
Shaymela Pasang
Karlo of Clydum (GB CH)
Punky's Hurrycane
in North
Rami's Destroy Not for Me
Sajasan Nicoletta
Mango's Ti-Ny Te-A
(N UCH)
Sagaland's Lan-Ce-Lot
O'Man-Go
Sagaland's E-Golden-Power
(INT NORD UCH)
Sagaland's Bal-Lan-Tine
(N S UCH)
Tusitala's Ron-Ja
Zibet of Zlazano (SF N UCH)
Zolo's Jhora
A-Lotte
født 07. august 2000

Sol-Wa-Dalen's Aron

Shangri-La's Ferrari
(N S UCH)

Clydum Team Choice

Punky's Hurrycane
in North


Sol-Wa-Dalen's
Ting-E-Ling

Hårskas Lorens

Jotono's Oso Trulte

 

Swing It Candy Chanel

Sihn-Jin's Chow
Beauty Pandee

Tsingfu's Parti Panda
Shangri-La's Beauty Queen
Sihn-Jin's Chow
Happy Sandy
Simpasture Tsing Fu
Shangri-La's Z-Sihn-Jim

Laika sin historie...

Jeg sto der på Gardermoen og speidet etter han som skulle komme med Laika fra Lofoten. Det var ikke ikke mulig å se mannen, mange kom ut gjennom dørene på innlandstrafikken, men det var ingen som passet til beskrivelsen. Var kommet noen minutter over tiden, så det kunne hende han allerede hadde kommet ut, men hvor var mannen og ikke minst Laika? Jeg gikk litt fram og tilbake, bort til kafeterian, men han var ikke å se. Jeg ble stående litt å se meg rundt, det var da jeg oppdaget han og hundeburet, hvor Laika skulle være i. Nå så han også meg og vi hilste på hverandre. Inne i hundeburet på gulvet var Laika, sikkert spent på hva nå skulle skje. Det måtte ha vært en helt ny opplevelse for henne, dette å fly. Men hun var heldig, i forhold til mange andre hunder som må være avsperret fra menneskelig kontakt, putten inn i et bagasjerom, med alle lydene. Laika var så liten at hun fikk lov å sitte inne sammen med passasjerene hun.

Så var stunden kommet og Laika skulle få komme ut av buret sitt. Hun ble løftet forsiktig opp og jeg kunne se og få henne i mine hender. Den lille krabaten, med det nydelige blikket og det spesielle preget rundt øynene. Hun var bare nydelig å se til. Vi hadde avsluttet det praktiske, papirer og annet, som Laika og vi skulle ha med oss. Så nå var det bare å ta farvel og komme oss ut i bilen. Laika fikk ligge trykt inntil mitt bryst der vi gikk ut mot utgangsdøren, en svingdør og ut i det fri. Noen kastet et blitt på oss to, andre hastet forbi, jeg småpratet med Laika så hun skulle føle seg trygg.

Gikk over på den andre siden, hvor også parkeringsplassen var og kom oss til bilen. Det var ikke spesielt kaldt, godt var det. Fikk satt oss i bilen og satt en stund med Laika på fanget før jeg satte henne i buret på setet ved siden av. Der hadde jeg på forhånd lagt inn godt med, myke pledd. Hun skulle kunne ligge mykt og godt. Laika ville nå helst bli liggende i fanget mitt, men det kunne jeg ikke tillate, det beste var at hun lå i buret. Det var jo ikke mange dagene siden matmor og jeg hadde havnet utfor veien med vår egen bil., med alle hundene bak i bilen, heldigvis i godt sikrete bur.

Laika gråt litt og ville ut og være inntil meg, følte det nok tryggest. Alt var jo så fremmed og nytt, lyder og alt hun så. Det var ikke som hjemme. Laika roet seg og la seg ned på det myke underlaget og ble liggende å se på meg og tilslutt sovnet hun.

Vel hjemme ble hun møtt av de andre hundene og det tok ikke lange tiden før hun fant seg til rette. Hun fikk fort kontakt med Toivo som allerede hadde vært noen dager hos oss.

Laika er en søt, liten hjerteknuser, men også veldig selvstendig og modig krabat. Når de to valpene tar et tak, Toivo og hun, så er det Laika som kan gå seirende ut. Hun var også den første av de to som våget seg opp loftstrappa uten problemer. Nå løper hun avgårde som bare det. Både Toivo og hun stortries ute, og mange ganger må vi bare få dem inn mot sin vilje. Spesielt når det er riktig kaldt. Det ser ikke ut som de bryr seg om litt kulde, hverken Laika eller Toivo. Det er så utrolig mye spennende der ute. Uteområdet er jo kjempestort for en liten krabat som Laika. De første dagene var nok hun litt mer forsiktig, men det gikk ikke lange tiden før hun tuslet og løp etter de andre, større hundene. Nå farter hun vide omkring, som regel sammen med gjevngamle Toivo.

Hun er ganske så selvstendig og bestemt, har hun satt noe i hodet så skal det skje på hennes premisser. Derfor måtte det litt trening til før hun lærte å lystre på kommando. Hun lærer fort og nå kommer hun løpende og forstår hva "kom" betyr.

I likhet med Toivo går de to veldig godt overens med Ragazzo som er utrolig flink å leke med de to små valpene. Ragazzo som er gutt, er nå mest opptatt av å leke med Laika, så de tar ofte et tak. Som hunder flest, vet de hvor grensene går. Det kan jo innimellom se litt dramatisk ut.

Laika gir seg ikke så lett, spesielt kan en se det når hun ser at Raja ligger å spiser på noe, et bein eller noe annet, så forsøker hun å nærme seg, sakte men sikkert. Raya kan knurre eller bjeffe for å si i fra at "forsøk deg", da trekker Laika seg litt tilbake eller velger å tøye grensene enda lengre. Hun prøver på nytt og nytt. Med andre ord, en modig liten jente, den Laika.

I denne sosialiseringsprosessen og ikke minst hvordan rangen er i flokken så lærer Laika dag for dag hvilke regler som gjelder. Samtidig som hun lærer seg å bli en trygg hund og dyktig hund. Når hun ser at nå ordnes det til mat, sitter hun der på gulvet å ser opp på den som lager til, med sine yndige øyne, følger hun med. Er også snar når der kommer noe til henne, bryter seg fram og vil ikke gå glipp av noe. Da lar hun heller den biten hun fikk først bli liggende for å få neste.

- Det er alltid spennende med det som er nytt, tenker hun, kanskje bedre også, hvem vet?

Det blir uansett spennende å følge med i utviklingen til Laika

 

Valerius, den 16. januar 2005

 
   
    Laika, vel hjemme: "Men, gav han seg allerede?"
"Du verden så tørst jeg er..."
   
    "Nam, nam, her smakte vannet virkelig utmerket?"
   
"...her trives jeg, bare så dere vet det..."
 
  "...Du jeg ser du har så mange fine pakker bak deg, tro du du kunne finne en slik fin pakke til meg? Vil helst ha en med masse fine farger på og som lukter veldig godt..., ja, lukter namme-namme...har du en sånn pakke, du da?"
 
"...her var det godt å være, du verden og jeg som ikke visste at en slik rød nissefrøken var så god og snill, hun må få et nuss fra meg...ja, det må hun virkelig!"
 
  "Her i dette huset skjer det mye, nå sier de at det er kommet ikke mindre enn syv små valper og jeg som trodde jeg hadde mer enn nok med Toivo..., ja, ja, jeg har ikke sett noe, men kan høre de gråter og piper så...." "Hysj! ... hvem var det som skrek nå, mon tro?? ... .Å er det ikke Toivo som ligger der borte å gnager på et bein, det skal vi bli to om, tenker jeg!"
 
  "Uansett så er det godt å legge seg inntil Raya når en føler at en trenger en hvil i mellom takene..."
 
  "Ja sånn holder vi på...men jeg lurer nå litt om hvor mye Toivo prøver å vise seg fram så er det nå jeg som har overtaket... eller hva?"
"Ja, ja, færre røyker... det hørtes jo bra ut..." "Men du røyker jo enda Valerius! Fy deg!"
"Du, Valerius hvem er det som er på det bildet da?
...Skal ikke matmor bli ferdig med å ta bilder nå da,
så vi kan lese avisa i fred og ro?"