Utvidede stamtavler for våre hunder:

Innhold:
Raya sine røtter
Raya sin historie

 
... vår kjære Raya
 
   
 
  Raya er en Golden retriever, en rolig og omsorgsfull hund. Hun hadde sine problemer tidlig i sin oppvekst, men matmor og de andre hundene har gjort henne trygg. Den usikkerhet som preget henne da hun kom er borte.   Raya er et godt eksempel på at det nytter, med tålmodighet og kombinasjon av en hundeeiers innsikt og ikke minst å være en del av en hundeflokk, omgåes andre hunder så kan mye av de problemene en hund kan ha av ulike årsaker, gjøre en hund til et "ny hund"...  
   
     
     
  Noe av det som Raya ikke likte var å se en kam eller børste, da løp hun sin vei... Det var derfor så koselig når matfar fikk greid henne etter et riktig godt bad, ja, hun har fått kippet klørne og hår under potene. Det var jo ikke farlig, men gjorde godt... viktig er at hun opplever noe posetivt med de situasjonene hun kunne før ta avstand til.  
   
         
  Raya sine røtter...  
  Rayas fulle navn er: Askarla's Raya , hun er født den 23. februar 2003 på Mysen. Farens navn er: Tassen og morens navn er Faidons Hedda. Besteforeldrene på farssiden er: Sansue Watermark (N UCH) og Pebishar's Agathe, på morsiden er det Lyngåsen's Leon og Trisoblues Sunnie Forever.  
 


Raya sin historie...

Raya kom da hun var 8 måneder. Det er med stille tanker jeg forteller om Raya. Jeg fikk en oppgitt melding fra de opprinnelige eierne at, hvis Raya ikke kunne være hos oss, ville de avlive henne. Gode råd er dyre, og jeg kontaktet en hundepsykolog for å få vite mer om hvordan jeg best kunne gå frem i forhold til Rayas problemer, og hundepsykologen kom hjem til oss. Raya fikk et beroligende middel (naturmiddel) som hun fikk en gang hver dag i en måned, og i denne tiden var det kun godbiter i hånda mi. Ja, Raya var redd alt hun kunne se var i de tobentes hånd, og også halsbånd og leiebånd var hun livredd. Det eneste Raya skulle utover var å finne trygghet. Her var det de andre hundene som klarte den jobben. Hunder leser sin egen arts språk og de behandlet henne meget bra. De tok i mot henne i kjærlig oppmerksomhet da hun tok kontakt med dem, men de presset henne aldri til å komme til seg, og de gikk heller ikke til henne men lot henne være i fred, og som sagt, tok heller naturlig og rolig i mot henne hver gang hun selv tok kontakt med dem. Nå er det noen som mener at hunder skal forholde seg til tobente, ... at tobente er eksperter, noe som jeg ikke er enig i. Det viser seg at ekspertene, er de av samme art, de er flinkere til å lese hverandre, og behandle hverandre på rett måte. Hovedsaken var å få Raya til å bli trygg. Jeg selv gjorde lite vesen av Raya, men strøk henne kjærlig og meget rolig de gangen hun selv tok kontakt med meg, snakket rolig med henne og hun var selfølgelig helt fri til å forlate meg når hun selv ville det. Det var aldri at noen av de andre hundene blandet seg inn da Raya tok kontakt med meg, de gikk i hvilestilling og noen lekte videre med seg og sitt og hverandre. Kort sagt, de lot Raya finne ut av ting selv. Etterhvert ble hun den første som ville ha på seg halsbånd og leiebånd. Godbitene som til å begynne med, falt ned fra min hånd ble spennende mens de var i hånda mi fortsatt. Altså jeg unnlot å ta i vaskekluter, og andre ting som gjorde at hun ble livredd. Feiekosten og vaskeskaftet ble lagt vekk ettersom hun var redd det også. Raya etterapte de andre hundene, og smått om senn endret hun atferd og etttersom jeg har vært vant med å skreve over hunder som ligger utover gulvene i alle retninger og rom som er, så ble det naturlig nok at jeg gjorde samme og ble temmelig paff da jeg oppdaget at jeg hadde skrevet over Raya, i stedet for å gå bak henne og rundt henne da jeg skulle passere henne, noe som var et råd fra psykologen. Så da jeg oppdaget at Raya lå helt i ro, slik de andre gjorde, var det et stort takk inni meg at hundene hadde gitt henne så mye trygghet at hun slappet av som de andre. En matmor svinser jo hit og dit med stadige oppgaver og når hunder ligger spredt overalt, er det mest naturlig for matmor å bare skreve over dem. Ja, det var en gledens dag, da Raya ble den gode og trygge som hun var ment å skulle være. Hadde ikke bunnen i Raya vært stø, hadde hun blitt en problemhund. Ettersom jeg jobber i hjemmet, har mine dager kunne være slik at jeg har fulgt med Raya hele tiden, sett hvordan endringer har kommet, sett de positive forandringene, fått være en del av henne selv om jeg ikke har fire ben og hale. Jeg er imponert over Rayas utvikling, trygghet og ikke også minst de andre hundenes kjempeinnsats for å få henne fra en engstelig til en herlig trygg hund.

Raya er ei stødig og god jente, og hun er blitt ei glad jente som godtar pelsstell og kloklipp, og også det å bade, selv om hun setter opp et trist ansikt når hun blir badet. Ellers så er hun den som elsker å bade når vi er på badestrender. Jeg sitter og tenker på om Raya nå, etter så lang tid... hvis nå forrige eiere besøker oss, om hun nå også ville stikke ut å gjemme seg, og ikke komme inn igjen, før etter de var dratt herfra- slik hun gjorde til å begynne med. Jeg vet ikke. Jeg selv vil si Raya er en helt forvandlet hund når jeg sammenligner henne den gang, og nå i dag. Hun står og ser nysgjerrig på støvsugeren, lar meg vaske gulvene rett foran ansiktet hennes uten at hun gidder å flytte seg. Før rømte hun livredd fra alt det der. Feiekosten... når jeg feier opp fra gulv, gidder hun heller ikke flytte seg unna, og den var hun livredd og flyktet fra før. Jeg tror at eksisterende hunder har lært Raya alt hun har blitt trygg på, pluss at tiden har vært god for henne. Hva som gjorde Raya redd i valpetiden og hva som har skjedd, vet jeg ikke, for i følge oppdretter har ingenting skjedd der hos dem, og heller ikke noe har skjedd hos forrige eiere. Vel, hundens språk er det jeg stoler på, så hva som har skjedd og hvor, er noe jeg nok aldri får vite, men at det nytter å få en redd hund til å bli en rolig og trygg hund, ja det går absolutt an. Der har jeg de andre hundene våre å takke for en kjempeinnsats. Raya elsker barn og voksne, og hun er bare helt skjønn. Å få lov å være med å se på utviklingen fra en redd hun som blir forvandlet til en trygg hund, er en opplevelse som jeg har lært mye av. Hundene er gode læremestere, og det er aldri vanskelig å forstå hva en hund forteller, hvordan den har det, hva den vil, hva den frykter, hva som ikke er bra og hva som er bra. At Raya er kommet så langt i selvbildet og selvtilliten, at hun er sjefen over kjøttbeina i hundeflokken, skulle vel fortelle det meste. Hun samler alle kjøttbeina rundt seg, og legger dem i en ring rundt seg, bjeffer de andre vekk, ja skjæra får også høre hennes kjefting, og mens hun ligger og trenger slettes ikke gnage så mye på beina, så bjeffer hun på skjærer hun ikke ser, men som kanskje kan komme... inntil hun blir lei, forlater beina og finner på annet. Da først er de andre hundene fri til å meske seg med å gnage på bein de også uten at hun gidder å gjøre noe vesen av det. Det beste hun vet er å rulle seg over på rygg og bli strøket forsiktig over magen, da er hun i en salighetsverden og "rånyter" det å bli klødd og strøket på. Raya er veldig flink med de små hundene her og passer på dem, er ei skikkelig flink "tante".

 

Astrid, den 15. januar 2005

 

 
   
  Raya er veldig flink med de små hundene her og passer på dem,
er ei skikkelig flink "tante", skriver Astrid om Raya.
Her ligger Toivo og Laika, trygt og godt inntil Raya som vanlig...